Som utgangspunkt må det privatrettslige eierbegrepet legges til grunn der det ved skattleggingen har betydning hvem som er eier. Hvis den formelle reguleringen i avtaler mv. avviker fra det reelle privatrettslige innholdet, er det privatrettslige innholdet avgjørende.

Dette utgangspunktet gjelder også i forholdet mellom ektefeller og mellom foreldre og barn.

I privatretten deles eiendomsretten til et formuesobjekt opp i en rekke typer råderetter, bl.a. retten til å

• selge, gi bort og pantsette (juridisk råderett)
• bo i en bygning, hugge ved i skog og bruke en bil til privatkjøring (faktisk råderett)
• motta avkastning, f.eks. leieinntekter av en bygning og utbytte på aksjer
• utøve andre rettigheter som f.eks. stemmerett for aksjer og enerett til patenter

Eiendomsretten er i utgangspunktet ikke tidsbegrenset, men kan være det, f.eks. for kraftanlegg med hjemfallsrett til staten. Om eksempler på dette, se emnet K-5, pkt. 10.3.

Selv om det er klart hvem som er privatrettslig eier, kan andre hensyn tilsi at en annen part kan bli ansett som eier skatterettslig, f.eks. i leasingtilfeller. Nærmere om dette, se emnet L-2. Om et tilfelle hvor eiendomsretten til en trust formelt lå hos forvaltere, mens andre var begunstiget, se HRD i Utv. 2002/948 (Rt. 2002/747) (Ptarmigan Trust).