Lovhenvisninger:  Skatteloven § 5-1, § 5-20, § 9-3 fjerde ledd, § 9-4 (1)

Saken gjelder (se ingress)

[Dokumentliste]

Saksforholdet

Den skattepliktige og hennes ektefelle har i 2020 solgt sin fritidseiendom i [Utland 1]. Fritidsboligen er kjøpt i februar 2005. Det er opplyst at boligen er brukt som fritidsbolig helt frem til 2015 når familien kjøpte ny fritidsbolig i nabokommunen. I hele eiertiden er boligen registrert som fritidsbolig ved ligningen i Norge.

I skattemeldingen for 2020 som ble levert 25. april 2021 krevde den skattepliktige et tap ved salg av fast eiendom på kr 429 962.

Hun krevde fradrag for tap fordi hun mente at brukstiden ikke var oppfylt.

Den 11. januar 2022 varslet skattekontoret om at fradraget ville bli strøket. Skattekontoret forsto faktum slik at både eier- og brukstiden er oppfylt. Skattekontoret begrunnet endringen med at når fritidsboligen ikke har vært utleid i perioden 2013 til 2020, og eier velger å ikke benytte fritidsboligen, medfører ikke det at den ikke fremstår som en fritidseiendom.

I skattepliktiges tilsvar ble det opplyst at etter at de kjøpte den nye fritidsboligen, så flyttet de alt av vesentlig innhold, som møbler/TV/wifi m.v, fra den gamle boligen til den nye. Den var dermed ikke aktuell som fritidsbolig hverken for dem eller for deres barn/barnebarn. De hadde allerede våren/sommeren 2015 avtale med en som skulle kjøpe eiendommen for € 475 000. Vedkommende kjente godt til eiendommen siden han tidligere hadde leid boligen. I juni 2016 ble det meldt at kjøper ikke kunne stå ved kjøpsavtalen. Huset ble lagt ut for salg igjen, og ble våren 2020 solgt for € 375 000. Boligen ble ikke leid ut, siden det kunne påføre eiendommen slitasje og skader, og hindre hurtig salg.

I skattekontorets vedtak ble fastsettingen endret i samsvar med varsel om endring. I vedtaket ble det lagt vekt på at skatteloven § 9-3 (4) stiller små krav til intensiteten av eierens bruk for at eiendommen skal vurderes som en fritidseiendom. Foruten rene ferieopphold antas også eiernes besøk i forbindelse med ettersyn, vedlikehold og reparasjon å måtte anses som relevant bruk. Eier har i dette tilfelle utført tilsyn og vedlikehold samt selv valgt å ikke leie ut eiendommen eller benytte denne til eget bruk.

Den skattepliktige påklaget skattekontorets vedtak den 12. mars 2022.

Skattekontoret sendte sin uttalelse i saken til sekretariatet for Skatteklagenemnda den 14. juni 2022.

Sekretariatet sendte utkast til innstilling på innsyn til den skattepliktige den 25. mars 2024. Den skattepliktige sendte inn sitt tilsvar den 25. mars 2024. 

Skattepliktiges anførsler

Skattepliktige har anført følgende i klagen:

«Vi påklager med dette vedtaket.

Eiendommen har ikke vært benyttet som fritidseiendom siden 2015 da vi ervervet vår nåværende fritidseiendom. Eiendommen ble solgt i 2020. Da dette er mer enn tre år etter at vår bruk opphørte ville en gevinst ha vært skattepliktig, og det følger da at vi har fradragsrett for tapet.

Nåværende fritidseiendom ligger kun 5 minutters kjøring fra den solgte eiendommen. I hele eiertiden har vi hatt avtale med gartner om fast stell av hage og basseng, som vanlig er i [Utland 1]. Vi var derfor selv bare sporadisk innom for å sikre at alt var i orden i forbindelse med fortløpende klargjøring for visninger.

Vår nye fritidseiendom er vesentlig større og bedre utstyrt enn den «gamle», og med god plass til oss selv og gjester. Det var hverken interesse eller behov for å bruke den gamle eiendommen/huset.

Hverken varsel om endring eller endringsvedtaket, bygger på at vi har brukt eiendommen i de fem årene etter at vi kjøpte ny fritidseiendom. I stedet pekes det på at vi kunne ha benyttet eiendommen, at eiendommen er holdt ved like, og til at den ikke har vært utleid. Dette er formentlig forhold som etter omstendighetene kan være relevante ved vurdering av faktisk bruk, men disse omstendighetene kan ikke gjøre «ikke bruk» til «bruk».

Det kunstige i å se bort fra at vi har ervervet ny fritidseiendom illustreres godt ved det som sies i Skatte ABC’en om flere bygninger på samme eiendom. Vi viser til dette.»

I tilsvar på partsinnsynet anføres det at den skattepliktige ikke hadde noen merknader til innstillingen.

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert de formelle sidene av klagen slik i uttalelsen:

«Klagen er mottatt innen fristen i skatteforvaltningsloven § 13-4 første ledd. Klagen oppfyller vilkårene i skatteforvaltningsloven § 13-5 og skal dermed realitetsbehandles.»

Skattekontoret har vurdert innholdet av klagen slik i uttalelsen:

«Skattekontoret har i vedtak konkludert med at kravet til både eier- og brukstid i forhold til skattefrihet for gevinst, er oppfylt. Dette innebærer at det ikke kan gis fradrag for tap ved realisasjon av fritidsbolig, se skatteloven § 9-4 (1).

Når det gjelder kravet til brukstid, stilles det lite krav til brukens intensitet - dette da mange fritidseiendommer er gjenstand for sporadisk bruk. Dette understøttes av forarbeidene til skattelovens § 9-3 (4).

I Lagmannsrettsdom (Utv. 1996 s. 587) om realisasjon av fritidsbolig, legges det størst vekt på om fritidseiendommen hadde stått til eierens disposisjon i det vesentligste av eierperioden. Det ble i samme dom også vektlagt det faktum at eierne ikke på noe tidspunkt før salget hadde gitt skattemyndighetene opplysninger om at eiendommen ikke ble brukt til fritidsformål. Fritidseiendommen hadde hele tiden vært gjenstand for fritaksbehandling.

Skattepliktiges realiserte eiendom fremstår som en fritidseiendom – den har ikke mistet sin karakter som fritidseiendom selv om den har stått tom og ikke blitt brukt av skattepliktig og hans familie utover rent sporadisk og i forbindelse med nødvendig tilsyn/vedlikehold. Fritidseiendommen har vært disponibel for skattepliktig i hele perioden frem til salget fant sted.

Skattekontoret vurderer det faktum som er lagt til grunn ved endret fastsetting, som korrekt.

Det har ikke kommet til nye forhold i klagerunden og skattekontoret anser at vedtaket er korrekt, slik at omgjøring ikke er aktuelt.»

Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage tas delvis til følge.

Gevinst ved realisasjon av fast eiendom er i utgangspunktet skattepliktig etter skatteloven § 5-1 (2). Tilsvarende er tap fradragsberettiget etter § 6-2 (1).

Ved realisasjon av fritidseiendom gjelder imidlertid særregler i henhold til skatteloven kapittel 9. Gevinst ved realisasjon av fritidseiendom er unntatt fra skatteplikt dersom vilkårene i skatteloven § 9-3 fjerde ledd er oppfylt. Dersom vilkårene for å unnta fra skatteplikt er oppfylt vil skattepliktige heller ikke ha krav på fradrag på tap oppstått ved realisasjonen.

Det følger av skatteloven § 9-3 (4) at:

«Gevinst ved realisasjon av fritidsbolig, herunder andel i boligselskap, er unntatt fra skatteplikt når eieren har brukt eiendommen som egen fritidsbolig i minst fem av de siste åtte år før realisasjonen, forutsatt at realisasjonen finner sted eller avtales mer enn fem år etter ervervet og mer enn fem år etter at fritidseiendommen ble tatt i bruk eller ifølge ferdigattest var oppført.»

Den skattepliktige krever fradrag for tap ved realisasjon av sin bolig i [Utland 1] med adresse […].  

Boligen er eid fra 2005 til 2020, og betingelsen om eiertid i skatteloven § 9-3(4), for å være unntatt skatteplikt, er klart oppfylt.

Spørsmål i denne saken er om betingelsen om bruk i skatteloven § 9-3 (4), for å være unntatt skatteplikt, også er oppfylt. Betingelsen er om «eieren har brukt eiendommen som egen fritidsbolig» i minst fem av de siste åtte årene før salget, jf. skatteloven § 9-3, fjerde ledd. I henhold til lovens forarbeider stilles det små krav til brukens intensitet for at vilkåret anses oppfylt. Av Ot. prp. nr. 4 (1986-87) side 27 fremgår:

«Det avgjørende vil være om eiendommen etter en helhetsvurdering fremstår som eierens egen fritidsbolig. Departementet forutsetter at man ikke skal ta hensyn til sporadisk utleie dersom eiendommen for øvrig brukes som normalt for fritidsboliger. Der eiendommen delvis leies ut til fast bolig, eller delvis brukes til andre formål, vil den lett miste sitt preg av å være en egnet fritidsbolig. Spesielt gjelder dette hvis den øvrige bruk er mer intens, slik utleiebruk som fast bolig normalt vil være.

Det er heller ikke foreslått noen regel om brukshindringer for fritidseiendommer. Dette må sees i sammenheng med at det for slike eiendommer stilles atskillig mindre krav til brukens intensitet. Dersom f.eks. sykdom eller lignende grunner gjør det vanskelig å bruke eiendommen i noenlunde normalt omfang, antar departementet at dette ikke vil frata den karakteren av skattyterens fritidseiendom så lenge den ikke går over til annen bruk som er dominerende.»

Det nærmere innholdet i kravet til bruk er omtalt i to lagmannsrettsdommer, UTV-1996-587 og UTV-2006-1275. Sekretariatet vil i det følgende redegjøre for disse to dommene, samt en nylig avgjørelse fra Skatteklagenemnda om en bindende forhåndsuttalelse.

Dom i Frostating lagmannsrett UTV-1996-587

Drogset med flere kjøpte en eiendom i 1986 og solgte den med tap i 1993. Eiendommen ble ervervet for å kunne benyttes til fritidsformål, og hadde ved ligningen vært prosentlignet for alle år.

Lagmannsretten skrev følgende om kravet til bruk:

«Med utgangspunkt i disse uttalelser fra forarbeidene legger lagmannsretten for det første til grunn at det stilles små krav til intensiteten av eierens bruk for at eiendommen skal vurderes som fritidseiendom. Dette har sammenheng med at mange fritidseiendommer er gjenstand for sporadisk bruk, f.eks. pga. reiseavstand og personlige forhold hos eieren. Foruten rene ferieopphold antas også eierens besøk i forbindelse med ettersyn, vedlikehold og reparasjon å måtte anses som relevant bruk. Langvarige utleieforhold vil derimot kunne føre til at eiendommen skifter karakter fra egen fritidsbolig til utleiebolig. Etter dette synes det å være av størst betydning om eiendommen har stått til eierens disposisjon i det vesentlige av eierperioden. Hvis dette er tilfellet, antas betingelsene for skattlegging av eiendommen som fritidsbolig i utgangspunktet å være oppfylt.»

Lagmannsretten la til grunn at spørsmålet var om «eiendommen, ut fra en totalvurdering, kan sies å ha endret karakter fra å være eiernes egen fritidsbolig til å bli en utleiebolig».

Lagmannsretten la videre til grunn at eierne besøkte eiendommen nokså sporadisk i tidsrommet april 1986 – juni 1988, og at det kunne dreie seg om mellom fem og ti overnattinger og et mindre antall dagsbesøk i denne perioden. Etter juni 1988 synes bruken å ha avtatt, men at Drogset hadde hatt flere dagsbesøk på vinterstid hvert år for å drive alpinsport. Lagmannsretten skrev imidlertid at «eiernes beskjedne bruk av eiendommen ikke i seg selv kan føre til at eiendommen har endret karakter på en slik måte at brukskravet i skatteloven § 43 annet ledd bokstav f ikke er oppfylt».

Eiendommen hadde i to perioder vært utleid til boligformål og lagmannsretten la til grunn at eierne i disse periodene var avskåret fra å benytte eiendommen til egen bruk. Utleieperiodene utgjorde imidlertid bare ett år og to måneder av en total eiertid på ca. syv og et halvt år. Etter at den siste utleieperioden var utløpt, overtok eierne disposisjonen av eiendommen. Det var etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å hevde at eiendommen hadde skiftet karakter fra å være fritidseiendom til å bli utleiebolig pga. de nevnte uteleieforhold.

Lagmannsretten kom til at eiendommen ikke hadde tapt sin karakter av å være eiernes fritidseiendom og at vilkårene for å oppnå fradrag i inntekten for tapet ved salget derfor ikke var oppfylt. Det fremgår av dommen at lagmannsretten også la vekt på at eiendommen var prosentlignet som fritidsbolig i hele perioden.

Dom i Gulating lagmannsrett UTV-2006-1275

Denne saken gjaldt spørsmål om en leilighet i et boligkompleks i gangavstand fra den faste bolig måtte anses som fritidsbolig etter skattelovens regler om prosentligning. Spørsmålet hadde betydning for fordelsbeskatningen for det enkelte år, samt for en eventuell senere realisasjonsgevinst.

Lagmannsretten viste til ulike sitater fra Lignings ABC som bekreftet at fritidseiendom er i prinsippet en boligeiendom og at det i utgangspunktet ikke er begrensninger i forhold til type bygning eller plassering. Det kan imidlertid stilles ulike krav til bruken alt etter typen eiendom. Fra Lignings ABC 2001 side 187 siterte Lagmannsretten blant annet:

«For typiske fritidseiendommer som f.eks. hytter stilles det i praksis ikke noe krav om at bruken av boligen skyldes et særskilt fritidsformål. For leiligheter i by m.v. må det kreves en bruk som er knyttet til vesentlig fritidspregete opphold og gjøremål, herunder kontakt og tilsyn med familie».

Videre fra side 198:

«For byleiligheter eller andre boligeiendommer i ordinære boligområder, vil den vanlige presumsjon for fritidsbruk ofte ikke foreligge. For slike eiendommer må det kreves en bruk som er knyttet til vesentlige fritidspregete opphold og gjøremål, herunder kontakt og tilsyn med familie sammenlign FIN utt. i Utv-1989-754.»

Lagmannsretten viste til at boliger i samme boligkompleks kan bli klassifisert på ulik måte og at løsningen ville bero på en helhetsvurdering av det enkelte tilfelle.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at Osen (skattepliktige) drev virksomhet to steder i Bergen sentrum.

Basert på Osen sin næringsaktivitet ble det lagt til grunn at det vil være problematisk for Osen å være borte fra næringslokalene sine over lang tid, og at det derfor vil være lite formålstjenlig for ham å etablere seg med fritidsbolig for eksempel på Geilo eller på sørlandskysten. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at Osen på denne bakgrunn i 1998 ønsket å skaffe seg en fritidseiendom han kunne nå på kort tid, og at formålet med å kjøpe leiligheten på Måseskjæret 12 var å skaffe seg en slik fritidseiendom.

Staten hadde brukt den korte avstanden mellom boligene som et argument for at leiligheten var et investeringsobjekt og ikke en fritidsbolig. Lagmannsretten så avstanden som et relevant kriterium, men kunne ikke se at avstanden i dette konkrete tilfellet var til hinder for å anse leiligheten som en fritidseiendom.

Etter en helhetsvurdering fant lagmannsretten at Osen sin eiendom på Måseskjæret 12 i Bergen fremstod som hans fritidseiendom. De fant det sannsynliggjort at han benyttet leiligheten til rekreasjonsformål og la vekt på at den lå sydvestvendt ved sjøen med muligheter for bading, fisking og grilling.

Skatteklagenemnda SKNS1-2023-31

Saken gjaldt klage på bindende forhåndsuttalelse hvor det var spørsmål om oppjustering i inngangsverdi i henhold til skatteloven § 9-7 femte ledd. Saken gjaldt en eiendom som bestod av en øy med flere fritidsboliger og annen bebyggelse, samt parkeringsanlegg, brygge og båtplasser på fastlandet.

Oppjustering av inngangsverdien var avhengig av i hvilken grad arvelater hadde brukt eiendommen som egen fritidseiendom.

Saken reiste flere spørsmål, men det interessante med overføringsverdi til herværende sak, er vurderingen av de bygningene som fremstod som selvstendige fritidsboliger. Skatteklagenemnda kom til at disse bygningene ikke kunne anses som tjenende til hovedhuset, men måtte vurderes som egne fritidsboliger. Det avgjørende for inngangsverdien ville dermed være om arvelater hadde brukt også disse som egen fritidsbolig, i tillegg til hovedhytta hvor vilkåret klart var oppfylt.

Konkret gjaldt vurderingen en kokkebolig, gjestehus, vaktmesterbolig og diverse andre selvstendige boenheter. Nemnda kom til at ingen av disse bygningene var brukt som skattepliktiges egen fritidseiendom. Bygningene var i hovedsak benyttet av gjester eller ansatte til overnatting og ikke av skattepliktige selv.

Oppsummering av rettskildebildet

Samlet sett kan det se ut til at det stilles litt ulike krav til bruken av en fritidseiendom i ulike sammenhenger. Hvor det er snakk om en typisk fritidseiendom kan vi etter dommen i Frostating legge til grunn at kravene til bruk er beskjedne.

Er det derimot snakk om en eiendom som etter sin art og beliggenhet ikke er typisk fritidseiendom, vil kravene til faktisk bruk være strengere. Videre vil inntreden av annen bruk enn fritidsbruk, typisk utleie, også gjøre at det stilles skjerpede krav til den faktiske fritidsbruken.

Konkret vurdering

Den solgte fritidsboligen i [Utland 1] ble ervervet til bruk for fritidsformål. Etter at det i 2015 ble gjort avtale om salg av boligen i [adresse 1], ervervet familien ny fritidsbolig kun 5 min kjøring unna. Skattepliktige opplyser at boligen i [adresse 1] ble tømt for møbler og ble ikke brukt noe videre. Omstendighetene rundt salget gjorde at boligen måtte legges ut for salg på nytt. Den nye salgsprosessen tok noe tid, og det var i denne perioden nødvendig å holde huset under oppsikt for å foreta nødvendig tilsyn og vedlikehold, slik at boligen til enhver tid var klargjort for visning/salg.

Sekretariatet anser det for sannsynlig at det er den nye boligen i [adresse 2] som er brukt som egen fritidsbolig fra høsten 2015. Sekretariatet finner ikke grunn til å tvile på skattepliktiges opplysning om at boligen i [adresse 1] i praksis var solgt og tømt for innhold ved fraflytting, gitt omstendighetene rundt og at det egentlig var inngått en avtale om salg. Den korte avstanden mellom boligene gjør også at det er naturlig at kun den ene var brukt som fritidsbolig, i og med at denne fullt ut kunne dekke familiens behov.

Sekretariatet legger derfor til grunn at bruken av boligen i [adresse 1] begrenset seg til tilsyn og vedlikehold i perioden fra 2015. Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig til at eieren anses å ha «brukt eiendommen som egen fritidsbolig» i relasjon til skatteloven § 9-3 fjerde ledd.

Ved vurdering av bygning og bygningens plassering så kan det nevnes at en bolig som ligger i [Utland 1] for personer bosatt i Norge, lett vil kunne anses som en fritidsbolig uavhengig av hvordan bygningen er. Dette gjelder både eneboliger og leiligheter i leilighetskompleks.

I forarbeidene forutsettes det at den skattepliktige kan ha flere fritidsboliger, jf. Ot. prp nr 4 (1986-1987) pkt 4.6.3. Eksempelet som er brukt er at en kan ha en hytte på fjellet og en hytte ved sjøen.

Sekretariatet mener at et tilfelle hvor den skattepliktige har to eller flere fritidsboliger i nær avstand til hverandre vil kunne anses for å være et atypisk tilfelle, hvor det er mer krav til bruk en ellers. Tilfellet ligner litt på tilfellet i ovennevnte bindende forhåndsuttalelse hvor det var snakk om flere fritidsboliger på samme øy. Likevel slik at det nok der også ble lagt vekt på at eiendommene til dels hadde tjent andre formål enn eierens egen bruk, blant annet som overnattingssted for ansatte.

Eiendommen har i perioden vært lignet som fritidsbolig med hensyn til formuesverdi. Sekretariatet vil imidlertid bemerke at fritidsbolig med hensyn til formue ikke vurderes på samme måte som når det er snakk om realisasjon.  

Uttrykket «fritidsbolig» som brukes som vilkår for skattefrihet for realisasjonsgevinster i skatteloven § 9-3 fjerde ledd er ikke sammenfallende med uttrykket «fritidsbolig» i formuesreglene i skatteloven § 4-10, hvor det først og fremst er eiendommens karakter og ikke faktisk bruk som er avgjørende. jf. skatte ABC 2020 «Bolig – Realisasjon, pkt 5.2 «Hva anses som fritidsbolig».

Ved formuesfastsettelsen skal det tas utgangspunkt i bygningstypen som eiendommen står oppført med i matrikkelen. En bygning som står oppført med bygningstype fritidseiendom i matrikkelen skal normalt formuesbeskattes etter reglene for fritidseiendommer, selv om den faktisk brukes som helårsbolig eller leies ut som bolig. En bygning registrert som bolig skal i utgangspunktet verdsettes etter reglene for boligeiendommer (sekundærbolig), selv om den brukes som fritidsbolig. Det er normalt ikke mulig å endre bygningstype ved formuesfastsettelsen for bolig i Norge, dersom bruken endrer seg. Det er matrikkelen i kommunen som styrer hva boligen er registrert som. Med dette i tankene er det forståelig at eiere av bolig i utlandet ikke endrer oppføringen ved formuesligningen dersom bruken endrer seg. Selv om bolig i utlandet ofte kan fremstå som en bolig, vil det for de fleste i utgangspunktet være en fritidsbolig, og det vil være naturlig at boligen ved formuesligningen blir registrert som fritidsbolig. Det at den ikke blir endret til sekundærbolig ved endring i bruk kan derfor ikke tillegges stor vekt. Se Skatte ABC 2021, «Bolig formue, pkt 2.5 skillet mellom bolig og fritidseiendom»

Etter en helhetsvurdering er sekretariatet kommer frem til at den solgte boligen i [adresse 1] ikke anses brukt som egen fritidsbolig etter oktober 2015.

Sekretariatet mener at tilsynet i forbindelse med resalget ikke anses som tilstrekkelig bruk. Det er vektlagt at den nye boligen lå i kort avstand og dekket alle fritidsbehov for eierne. Selv om det i dommen i Frostating lagmannsrett var lagt til grunn at det stilles beskjedne krav til bruken, mener sekretariatet likevel at dette tilfellet er under grensen, fordi eiendommen så og si ikke er brukt i det hele tatt som fritidseiendom i perioden. Sekretariatet mener ordlyden i bestemmelsen ikke kan sies å omfatte et slikt tilfelle.  

Gevinst- og tapsberegning

Sekretariatet har foretatt en vurdering av den innsendte gevinst- og tapsberegning.

To av beløpene i salgsoppgjøret gis det ikke fradrag for.

Provision – Plusvalia (€ 11 377,56) er en [utenlandsk] skatt som det ikke gis fradrag for i den norske gevinst- og tapsberegningen.

Kostnader til løpende utgifter som «Proportional parts – Rubbish, IBI, Community» (€ 384,72) må fradragsføres mot løpende skattepliktig inntekt. Dette foreligger ikke for den aktuelle boligen. Sekretariatet finner etter dette at utgifter til søppel, kommunale utgifter og til fellesområdet ikke kan føres til fradrag i beregning av tap ved realisasjon.

Dette medfører at de nevnte beløp legges til i gevinst- og tapsberegningen. Sekretariatet benytter samme kurs som ble benyttet på hovedbeløpet; 10,66, og vil redusere tapet med kr 125 385,91. Samlet tap utgjør etter dette kr 734 537,80.

Sekretariatet innstiller derfor på at det gis fradrag for kr 367 268 tilsvarende skattepliktiges eierandel.  

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas delvis til følge ved at det gis fradrag for tap ved salg av fast eiendom med kr 367 268 for inntektsåret 2020.

SKNS1 53/2024

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 - 12.06.2024:

Behandling

Nemndas medlemmer Andvord, Folkvord, Haugland, Kristiansen og Thomassen sluttet seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige 

 

                                                                   Vedtak

Klagen tas delvis til følge ved at det gis fradrag for tap ved salg av fast eiendom med kr 367 268 for inntektsåret 2020.