Unntaket er et naturlig supplement til unntaket for tanntekniske tjenester i paragrafens første ledd, jf. kap. 3-2.2 og unntaket for varer og tjenester som omsettes som naturlig ledd i ytelsen av helsetjenester i annet ledd, jf. kap. 3-2.3. En vesentlig del av tannteknikeres omsetning er kroner, proteser og lignende produkter som leveres til tannleger etc. Uten dette unntaket ville derfor denne del av tannteknikeres arbeid blitt belastet merverdiavgift som pga. tannlegenes manglende fradragsrett, ville medført en ikke ubetydelig merkostnad for pasientene. Når tannlegene etc. omsetter de tanntekniske produktene videre til sine pasienter, vil omsetningen være unntatt etter annet ledd.

Det har skjedd en betydelig utvikling på tannteknikerområdet de siste årene både når det gjelder materialer som benyttes og produksjonsmetoder. Ny teknologi har ført til en stadig større grad av spesialisering. Spesialiseringen skyldes dels at den nye teknologien krever spesialkompetanse og dels at nye produksjonsmetoder forutsetter bruk av utstyr som det blir for kostbart for den enkelte tanntekniker å anskaffe. Underleverandører benyttes derfor i større utstrekning enn tidligere. Således kan flere aktører være involvert i produksjonen av et enkelt tannteknisk produkt.

På denne bakgrunnen mente Skattedirektoratet i brev til Finansdepartementet av 15. september 2015 at begrepet «egenproduksjon» i merverdiavgiftsloven § 3-2 femte ledd, bør forstås slik at det ikke lenger legges avgjørende vekt på hvilken aktør som bidrar med hva. Skattedirektoratet uttaler videre:

«(...) Vi mener at man bør kunne godta som egenproduksjon også tilfeller der tannteknikeren setter bort fremstillingen av tannerstatningen til en eller flere underleverandører, så lenge det er snakk om et individuelt tilpasset tannteknisk produkt (i motsetning til standardisert produkt) og tannteknikerens eget bidrag krever autorisasjon som helsepersonell og han/hun er ansvarlig overfor tannlege/pasient for det ferdige produktet.

I brev av 14. mars 2017 har Finansdepartementet sagt seg enig i denne forståelsen.

Kravet om at produktene skal være egenproduserte er ikke absolutt. Unntaket har alltid vært ansett også å omfatte produkter innkjøpt fra andre, for eksempel for å dekke etterspørsel som overstiger egen produksjonskapasitet. Skattedirektoratet har lagt til grunn at virksomhetens omsetning av tanntekniske produkter hovedsakelig må bestå av produkter som er egenproduserte. Dette innebærer at andelen av innkjøpte tanntekniske produkter som omsettes, ikke må overstige 20 % av virksomhetens samlede omsetning av tanntekniske produkter. Det vises til F 11. september 2001 og F 25. mai 2005. Dersom innkjøpte produkter utgjør mer en 20 % av omsetningen av tanntekniske produkter, må virksomheten avgiftsberegne all omsetning av fremmedproduserte produkter. Egenproduksjonen vil imidlertid fortsatt omfattes av avgiftsunntaket.

I de senere år har importen av tanntekniske produkter økt. For å sikre lik avgiftsbelastning for importerte produkter er det fastsatt regler om redusert beregningsgrunnlag ved innførsel. Det vises til omtalen av § 4-11 tredje ledd i kap. 4-11.4. Tannteknikere vil kunne omsette produkter innkjøpt fra utlandet uten å beregne avgift, forutsatt at salget ligger innenfor den ovennevnte grensen på 20 % av omsetningen.

Utenlandske tannteknikere som har omsetning via et NUF eller avdeling/fast driftssted innenfor merverdiavgiftsområdet, vil omfattes av unntaket.

Andre virksomheter enn tannteknikere omfattes ikke av unntaket og må avgiftsberegne all omsetning av tanntekniske produkter, enten disse er innkjøpt her i landet eller innført fra utlandet. Agenter for tanntekniske produkter vil imidlertid bare være avgiftspliktige for sin provisjon. Som eksempel på formidling av tanntekniske produkter fra utlandet vises det til omtalen av Pantekk-saken i kap. 3-1.2.