Sammendrag

Saken gjaldt tilordning og klassifisering av "carried interest" ‒ en resultatbasert utbetaling i fondsforvalterbransjen. Partene var enige om at utbetaling av carried interest skulle anses som virksomhetsinntekt. For Høyesterett var spørsmålet for det første om denne inntekten for skatteformål skulle tilordnes General Partner (GP) eller forvalterselskapet Herkules (Herkules). For det andre var spørsmålet om inntekten skulle klassifiseres som arbeidsinntekt og tilordnes de tre prinsipalene. Flertallet i Høyesterett kom til at inntekten skulle tilordnes GP. To dommere var enige med Staten i at inntekten skulle tilordnes Herkules. En enstemmig Høyesterett kom til at inntekten ikke kunne klassifiseres som arbeidsinntekt for de tre prinsipalene.

Høyesteretts dom

Rettslig utgangspunkt

Flertallet og mindretallet synes å være enige om de rettslige utgangspunktene. Slik flertallet formulerer normen (50) må de aktuelle disposisjonene i utgangspunktet legges til grunn for beskatningen hvis de er reelle og bindende mellom partene. Det må i tillegg kreves at selskapet som mottok betalingen, i realiteten har ytet et bidrag som kan begrunne denne (64). Hvis skattyters betegnelse ikke dekker den privatrettslige realiteten, kan skattyters klassifisering og tilordning fravikes med hjemmel i alminnelige klassifiserings- og tilordningsprinsipper (51). Under henvisning til førstvoterendes redegjørelse, formulerer mindretallet normen slik at en fordel skal tilordnes det rettssubjekt som etter det underliggende rettsforholdet er den berettigede til fordelen (89).

Tilordningsspørsmålet

Flertallet legger avgjørende vekt på at GP reelt sett hadde truffet investeringsbeslutningene og at det var disse beslutningene som ledet til verdiøkningen (65), selv om en betydelig del av verdiskapningen skjedde i Herkules (62). Også arbeidet som ble utført i porteføljeselskapene og den alminnelige markedsutviklingen bidro til verdiskapningen (63). Flertallet kommer dermed til at det lå en reell forretningsmessig begrunnelse bak den grunnleggende selskapsstrukturen og at den privatrettslige realitet innebar at GP hadde krav på utbetalingen.

Mindretallet tar, slik førstvoterende også gjorde, utgangspunkt i hvilket rettssubjekt som har utøvet funksjonene som har gitt grunnlaget for utbetaling av carried interest (91). I motsetning til flertallet legger de avgjørende vekt på at GP er skjermet fra de vanlige kostnadene og risikoen knyttet til virksomheten (92), og at virksomheten som har gitt grunnlaget for utbetaling av carried interest er utøvet i Herkules (93 og 94). Carried interest må da tilordnes Herkules som virksomhetsinntekt (88).

Spørsmål om klassifisering til arbeidsinntekt

En samlet rett tar her utgangspunkt i hva som er realiteten, bedømt etter alminnelige privatrettslige regler (68). Spørsmålet er om carried interest reelt sett er vederlag for prinsipalenes arbeid. Under henvisning til skatteloven og sentrale dommer på området, peker retten på at det gjelder et tilknytningskrav, det vil si at arbeidsforholdet må ha vært foranledning til at skattyter har innvunnet fordelen (70). Skattyteren trenger ikke å ha krav på ytelsen, den behøver ikke være typisk, og den trenger heller ikke komme fra arbeidsgiveren (72). En hvilken som helst tilknytning er imidlertid ikke nok, kapitalgevinster faller i utgangspunktet utenfor, selv om det er en sammenheng mellom aksjeinnehavet og arbeidet (71).

Førstvoterende legger til grunn at det er en ganske direkte kobling mellom carried interest og prinsipalenes arbeid for Herkules i avtaleverket (75). Prinsipalene var ansatt i Herkules som ledende ansatte. De forpliktet seg gjennom ansettelsesavtalene til å yte sin fulle arbeidsinnsats i selskapet. I aksjonæravtale for prinsipalenes felles holdingselskap var det satt som vilkår for eierskap at de skulle arbeide i Herkules som ledende ansatte. Men dette er ikke tilstrekkelig til å slå fast at inntekten er vunnet ved arbeid (76).

Flertallet legger avgjørende vekt på at prinsipalene er reelle eiere i noe som i vid forstand er en fondsforvaltervirksomhet og at inntekten etter sin art er overskudd fra denne virksomheten, som har tilflytt prinsipalene i egenskap av eiere (76). Også mindretallet legger avgjørende vekt på at inntekten etter sin art er overskudd knyttet til eierposisjonene (96).

Skattedirektoratets kommentar

Spørsmålet om tilordning

Det er et grunnleggende prinsipp i skatteretten at inntekter og kostnader skal tilordnes riktig skattesubjekt. Ved vurderingen av hvilket skattesubjekt som skal tilordnes en inntekt eller kostnad, skal det tas utgangspunkt i hva som er den privatrettslige realitet. En inntektspost skal tilordnes den som ut fra det underliggende forhold anses berettiget til den. En kostnad skal tilordnes den som etter det underliggende forhold er forpliktet.

Skattedirektoratet legger til grunn at Herkules-dommen gir veiledning ved den skatterettslige vurdering av godtgjørelsesstrukturen i fondsforvaltningsvirksomhet. I saker der det er en general partner som formelt og reelt har krav på carried interest, skal carried interest tilordnes dette selskapet.  

Høyesterett går ikke nærmere inn på om deler av godtgjørelsen kunne vært tilordnet forvalterselskapet etter skatteloven § 13-1. Flertallet peker på at slik saken er lagt opp, er det ikke naturlig å gå inn på skatteloven § 13-1. Skattedirektoratet bemerker at der vederlaget til General Partner og forvalterselskap ikke er fordelt i forhold til verdien av de tjenester selskapene har ytet, vil det kunne være aktuelt å omfordele vederlaget mellom selskapene i henhold til det grunnleggende armlengdeprinsipp i skatteloven § 13-1.

Spørsmålet om klassifisering som arbeidsinntekt

Det er en forutsetning for omklassifisering fra utbytte til arbeidsinntekt at utbetalingen kan anses vunnet ved arbeid. Også her er det den privatrettslige realiteten som er avgjørende. Spørsmålet er om utbetalingen kommer som følge av at mottaker er eier, eller om utbetalingen er foranlediget av arbeidsinnsats.

Det forekommer at eier av en holdingstruktur lar morselskapet motta utbytte i en situasjon hvor utbetalingen er foranlediget av eierens arbeidsinnsats. I slike tilfeller kan det være aktuelt å klassifisere utbyttet som arbeidsinntekt og endre tilordningen. Godtgjørelsen som knytter seg til arbeidet behandles dermed som lønn eller arbeidsgodtgjørelse for eieren som utfører arbeidet. Etter Høyesteretts dom legger Skattedirektoratet til grunn at der nøkkelmedarbeidere er reelle eiere i en virksomhet, og utbetalingen må anses som avkastning av virksomheten og ikke eiernes arbeidsinnsats, er det ikke grunnlag for klassifisering til arbeidsinntekt og endret tilordning.